Apokalypse i Egeerhavet

Skrevet av Anna Anita Guttorm og Elin Margrethe Wersland. Tidlige publisert i Nuorttanaste på samisk.

Det ligger en 8-timers båttur over Egeerhavet fremfor oss. Vi skal til den lille greske øya Patmos, som også blir kalt Egeerhavets Jerusalem. Patmos ligger like ved grensen til Tyrkia, og i de farefulle farvannene ved Samos. Det er her mange flyktninger har druknet den siste tiden. Flere flyktninger druknet også den samme natten vi tok fergen over.

Det var vanskelig å komme seg til Patmos om vinteren, utenom turistsesongen. Fergen gikk kun en gang i uken, og det var om natten. Etter åtte stormfulle timer ombord på fergen ankom vi Patmos. Da var klokken tre om natten. Dette er øya der apokalypsen, som betyr åpenbaring, ble skrevet. Patmos, den ellers så glade og solfylte øya rommer 18 000 mennesker om sommeren. Nå fremsto øya som mørk og iskald, med bare 3000 innbyggere. Vi fikk høre at vi var de eneste turistene på øya denne uken i januar. Men vi kom ikke som turister. Vi skulle ikke bade eller sole oss. Vi skulle besøke grotten som Johannes ble forvist til da han ble tatt til fange i det første århundrede etter Kristus.

– Det er rart at Julia Roberts og Richard Gere pleier å gå i disse gatene, snakket vi om. Hollywoodstjernene søker øyas stillhet for å pleie sin buddhistiske tro.

Patmos er en annerledes sydenøy. Folk reiser hit på grunn av den sakrale stemningen. Det er ingen party-øy. Skilt på skilt forbyr skuterbråk av hensyn til munkenes kontemplative liv. Likevel har turismen spist seg inn på klosterlivet. Turisme er “big business”. Apokalypsegrotten og Johannes-klosteret er de store turistattraksjonene, også for oss som er på pilgrimsferd.

Nede i landsbyen får vi raskt følge av en gresk hund. Han forsto med en gang at vi var turister, og øynet vel et håp om at turistsesongen alt var i gang. – Her på Patmos er det hundene som er tiggere, forteller en mann med en sveis og livstil som hang igjen fra 80-tallet. Han var fra England, og kom til Patmos for å drive pub. I dag driver han i stedet et yoga-senter på øya, sammen med sin kone, som parallelt arbeidet med flykninger på naboøya Samos. — De eieløse hundene er helt avhengig av turister og andre menensker som gir dem mat og stell, sier han.

Vi klatret opp den bratte bakken til Apokalypsegrotten. Vel tre kilometer opp i høyden oppdager vi den hellige hulen. Kun én vakt var tilstede. Apokalypsegrotten var et imponerende syn. Apostelen Johannes var i år 95 e.Kr forvist til øya på grunn av sin tro, sannsynligvis av den romerske keiseren. I ordet leser vi: — Jeg, Johannes, som er deres bror og har del med dere i trengselen, riket og håpet i Jesus. Jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus.

Grotten er i dag fylt av store lysestaker, vakre tepper og ikoner av Maria og Jesusbarnet. De har gudstjenester i denne hellige hulen hver morgen. I den samme hulen hørte Johannes, for drøye 2000 år siden, disse ordene her: For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Og videre skriver Johannes (22,13): Salige er de som vasker sine klær, så de får rett til å spise av livets tre, og gå igjennom portene inn i byen.

Veien gikk videre til kollen, som Johannes-klosteret ligger på. Der er det et munkevesen. Klosteret ble bygd 1088 e.Kr, til ære for Johannes. St. Johannes klosteret ble etablert med kirker og gårdsanlegg, og er i dag et religiøst senter for den gresk-ortodokse troen. Vi får kun se litt av klosteret denne dagen. Det vil si et lite rom der det ble holdt gudstjeneste. De åndelige lederne og munkene var godt gjemt bak store porter og forbudsskilt.

Etter å ha vært vel en uke på denne øya, som Gud utvalgte for nedtegnelsen av Apokalypsen, returnerte vi med fergen tilbake til fastlandet. Klokken var ett om natten da fergen gikk. Fra fergekanten så vi et stort, lysende kors i mørket fra en av øyas 400 kirker. Da vi kom om bord la vi merke til at sekker og rare innpakninger var strødd utover nedre dekk. Om morgenen, da vi stod og ventet på at fergen skulle legge til havn, oppdaget vi at vi stod midt i flyktningestrømmen. Vi så inn i et par trette, snille, men oppgitte øyne. Det var øynene til en gammel áhkku (bestemor). På hver sin side hadde hun barn og barnebarn. Det var ei tenåringsjente ikledd en altfor liten, gammeldags Converce-genser, og en eksentrisk hekla lue. Det var tydelig at hun ikke gikk i sine egne klær, men at det var klær som hun hadde fått av flyktninghjelpen.

En stor mann med en gul regnfrakk gikk forbi med sine to tvillingdøtre, som han bar på hver sin arm. Andre kom med alt de eide i søppelsekker. På vei ned mot dekk så vi en staselig kar som bar på sitt spedbarn, som ikke kunne være mer enn en måned gammel. Han bar sitt barn tett inntil brystet.

Flykningkrisen kom så nært denne morgenen. Tidligere hadde vi bare sett tragedien på TV. Vi ble grepet av deres nød, og vi kjente Guds nærvær blant dem av oss som lider, som er syke, fattige, som hungrer, som er som utstøtte, hånet, hatet, mennesker som sørger og gråter. Ja, salige er de!